Jeg pleier å si, med et lite smil men også helt på ekte, at jeg er medmenneske på heltid. Det betyr ikke at jeg har alle svarene, men at jeg er opptatt av å stille de spørsmålene som faktisk åpner rom.

Jeg er utdannet erfaringskonsulent innen psykisk helse og rusarbeid, og har i tillegg en nær pårørendeerfaring med sjelden sykdom. Bare den kombinasjonen har gitt meg en dyp respekt for hvor forskjellig mennesker kan bære livet sitt og hvor mye styrke som ofte finnes i det som ikke alltid synes utenpå.

Jeg har hatt gleden av å samarbeide med Selvhjelp Norge, og tidligere også engasjert meg i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, og selv om jeg ikke har en aktiv styreverv der i dag, er jeg fortsatt sterkt engasjert i pårørendearbeid og de som står nær noen som strever. Det er et felt jeg ikke kommer til å slippe taket i, fordi det handler om mennesker som ofte bærer mye stille, lojalt og lenge.

Jeg liker å møte mennesker der de er, ikke der jeg tenker de “burde” være, med nysgjerrighet, respekt og en god dose ydmykhet og humor. Jeg tror på små, ærlige samtaler som kan gjøre en forskjell over tid. Noen ganger er det nok at noen faktisk bare spør “Hva gjør deg glad?” eller “Hvordan har du det, egentlig?” og tåler stillheten som kan komme etterpå.

Samtidig skriver jeg. Tekster, refleksjoner og små glimt av det som ofte er vanskelig å si høyt. Skrivingen har blitt en måte å sortere tanker på, men også en måte å dele håp, erfaring og sårbarhet på en mer direkte måte. Jeg liker tanken på at ord kan være et sted der mennesker kjenner seg litt mindre alene. Jeg har delt tekster i flere sammenhenger, blant annet en kronikk om pårørende i Lillesandsposten, Huntington bladet og dikt publisert i PoesiRingen. Skrivingen har blitt en måte å gi språk til det som ofte ikke lar seg si rett frem og en måte å møte både meg selv og andre med litt mer ærlighet enn det hverdagen alltid tillater.

Jeg er opptatt av at hver person bærer en historie som er verdt å ta på alvor, ikke bare som informasjon, men som levd liv. Og kanskje er det nettopp det jeg prøver å bidra med litt hver dag, å løfte fram det menneskelige i alt det komplekse, og minne om at styrke ikke alltid ser ut slik man forventer.

For meg handler det ikke om å prøve å “fikse” mennesker. Det handler mer om å være til stede, aktivt lytte og noen ganger bare holde rom lenge nok til at noe viktig får komme frem.